I historier og filmer oppfører oppdiktede mennesker, som i bøker eller filmer, seg som ekte mennesker med sine egne personligheter. Når du skriver, deler du disse trekkene med leserne på to måter: ved direkte å si hvordan en karakter er eller ved å vise det i hvordan de handler, snakker og tenker. Den andre måten, kalt indirekte karakterisering, er vanskeligere, men kan gjøre skrivingen din mer interessant.
Direkte karakterisering er enkel - bare fortell leseren om karakterens kvaliteter. På den annen side er indirekte karakterisering litt mer avansert. I stedet for direkte å angi en egenskap, avslører du den gjennom hva karakteren gjør, sier og tenker. Det er som et puslespill der leseren finner ut karakterens egenskaper på egenhånd.
Å forstå indirekte karakterisering kan være litt vanskelig i begynnelsen, men det gir dybde til skrivingen din. Definisjonen nedenfor forklarer forskjellen mellom direkte og indirekte karakterisering. I tillegg gir den eksempler og tips om hvordan du bruker denne teknikken i din egen skriving.
Hva er indirekte karakterisering?
Når du skriver en film, en novelle eller en bok, lager du karakterer – noen er gode, og noen er dårlige. Det er viktig å vise disse karakterene ved å snakke om hvordan de ser ut, hva de tenker, hvordan de handler og hva de sier inni hodet. Disse tingene hjelper leserne å forstå og enten like eller ikke like disse karakterene. Denne visningen av karakterer kalles karakterisering, og det er to typer:
- Direkte karakterisering: Dette er når du bare sier ting om karakteren. Som: "Han var ikke godt likt, for han var en svært umoralsk mann."
- Indirekte karakterisering: Dette er når du viser ting karakteren gjør og lar leserne finne ut av det. For eksempel: "Hver morgen mens han gikk rundt blokken, brøt folk veien hans, for han hadde for vane å mumle under pusten og stirre forbipasserende i øynene."
Det andre eksemplet sier ikke at personen er ulik; det viser at personen gjør uslike ting. Indirekte karakterisering er sneigere og mer interessant. Selv om leseren ikke liker karakteren, kan de være nysgjerrige på å vite mer.
Indirekte karakterisering fungerer ved å gi hint. Som forfatter beskriver du hvordan en karakter ser ut, hva de tenker, eller hva de gjør, og leseren finner ut hva slags person de er. For eksempel:
- Karakteren sparker en hund: Leseren tror kanskje at denne personen er slem, dårlig eller ond.
- Karakteren redder en katt: Leseren tror kanskje at denne personen er snill, godhjertet eller heroisk.
I begge tilfeller forteller ikke skriften leseren direkte om karakteren. I stedet får den leseren til å gjette ved å vise karakterens handlinger og hva vi tenker om disse handlingene. Slik bidrar indirekte karakterisering til å fortelle en historie uten å gi bort for mye.
Les også: 10 beste audition-monologer for skuespillere
Direkte og indirekte karakterisering i enkle vilkår
Direkte og indirekte karakterisering er to forskjellige måter forfattere avslører informasjon om karakterer i en historie. Direkte karakterisering innebærer enkle uttalelser fra forfatteren om en karakters tanker, følelser eller motivasjoner. Denne tilnærmingen kan føles som om forfatteren snakker direkte til leseren. I kontrast er indirekte karakterisering avhengig av leserens slutninger hentet fra en karakters handlinger, tanker, utseende, tale og interaksjoner med andre.
De fleste forfattere bruker en kombinasjon av både direkte og indirekte karakterisering for ulike effekter. Direkte karakterisering forteller eksplisitt leseren om en karakter, for eksempel gjennom en forteller, en annen karakter eller karakterene selv. For eksempel er det å si: "Hun var pen, med langt, blondt, flytende hår" en form for direkte karakterisering.
På den annen side innebærer indirekte karakterisering å vise fremfor å fortelle. Leseren danner inntrykk av en karakter gjennom deres oppførsel, tanker, fysiske utseende, tale og interaksjoner. En illustrasjon på indirekte karakterisering kan være å forstå karakterens natur ved å observere handlingene deres, som å redde en katt eller sparke en hund. Begge metodene bidrar til å skape helhetlige og engasjerende karakterer i en historie.
Eksempler på indirekte karakterisering i skrift
Forfattere bruker ulike teknikker for å avsløre karaktertrekk i en historie. En vanlig metode er indirekte karakterisering, der detaljer om en karakter blir subtilt formidlet gjennom tale, tanker, handlinger, interaksjoner og fysiske beskrivelser. Nedenfor er eksempler som viser hvordan forfattere bruker indirekte karakterisering for å bringe karakterer til live.
1. Atticus i "To Kill A Mockingbird” av Harper Lee
I Harper Lees roman deler Atticus innsikt med Scout om en kommende rettssak, og uttrykker hans forpliktelse til å stå opp for hans tro. Gjennom denne dialogen får leserne en forståelse av Atticus sitt moralske kompass, tro og verdiene han ønsker å formidle. Ordene hans gjenspeiler hans besluttsomhet:
«Scout, hver advokat får en sak som berører ham personlig. Denne er min. Du hører kanskje stygg prat, men hold hodet høyt og hold nevene nede. Uansett hva noen sier, ikke la dem få bukken din.»
2. Scrooge i "En julesang” av Charles Dickens
Charles Dickens bruker både direkte og indirekte karakterisering for å male et levende bilde av Scrooge. Gjennom Scrooges handlinger, som å rope på nevøen og mishandle andre, avslører Dickens indirekte sin gjerrighet og forakt for julen. Scrooges egne ord understreker hans aversjon:
"En dårlig unnskyldning for å plukke en manns lomme hver tjuefemte desember!"
I en direkte karakterisering befester Dickens den negative oppfatningen:
«En klem, skjærende, gripende, skraping, gripende, begjærlig, gammel synder! Hard og skarp som flint, hemmelig, selvstendig og ensom som en østers.»
3. Joad i "The Grapes of Wrath” av John Steinbeck
John Steinbeck bruker indirekte karakterisering for å fremstille Joad som en robust arbeider. Detaljer om Joads fysiske utseende, væremåter og vaner, som lukten av whisky og tobakk, gir innsikt i hans liv og holdning. Steinbeck lager et bilde av Joad gjennom subtile beskrivelser:
«Joad tok en rask drink fra kolben. Han dro med seg den siste røyken fra den raslende sigaretten sin, og så knuste han ut den glødende enden med hard tommel og pekefinger. Han gned rumpa til en fruktkjøtt og satte den ut av vinduet, og lot vinden suge den fra fingrene hans.»
Les også: Hva er en foliekarakter? Definisjon og eksempler
Hvordan mestre indirekte karakterisering i skriving
Å bruke indirekte karakterisering i skrivingen din kan lett forstås med "Show, Don't Tell"-tilnærmingen. For å minne om de fem typene indirekte karakterisering demonstrert i Fitzgeralds The Great Gatsby, husk akronymet STJEL: Tale, en karakters tanker, deres effekt på andre, handlinger og utseende.
Direkte karakterisering er grei og kortfattet, som en rask oppsummering. Tenk på det som et grunnlag som lar deg senere legge til detaljer gjennom slutninger. Jo mindre du direkte karakteriserer, jo mer virkningsfulle blir disse tilfellene.
Å stole utelukkende på direkte karakterisering resulterer i flate karakterer, som fremstiller individer som rent gode eller dårlige. Ekte mennesker eksisterer imidlertid i gråtoner. Indirekte karakterisering introduserer denne kompleksiteten. For å unngå endimensjonale karakterer, oppretthold et arbeidsark med karakterprofil som noterer både fysiske og personlighetstrekk. Utfordre deg selv ved å plassere karakterer i forskjellige scenarier og forutsi oppførselen deres ved hjelp av denne veiledningen.
Indirekte karakterisering er subtil, avslører karaktertrekk gjennom spesifikke handlinger, slik at leserne kan utlede personligheter. Gjennom tale, tanker, effekt, handlinger og utseende (STEAL), skaper disse forekomstene en detaljert skildring av karakterer i fortellingen din.
Karakterisering gjennom tale
I denne delen utforsker vi hvordan karakterer i "The Great Gatsby" avslører personlighetene sine gjennom ordene sine. Gatsbys optimistiske syn, motivasjon og besluttsomhet skinner igjennom når han utbryter: «Kan ikke gjenta fortiden? Hvorfor, selvfølgelig kan du det!" Dette sitatet gjenspeiler hans nesten allmektige illusjon av storhet.
Karakterisering gjennom en karakters tanker
En karakters tanker gir et intimt innblikk i deres indre verden, deler følelser, holdninger, meninger og forståelse. I romanen observerer Nick, fortelleren, Gatsbys oppførsel og reflekterer: «Han hadde ikke en gang sluttet å se på Daisy, og jeg tror han omvurderte alt i huset sitt i henhold til responsen det hentet fra hennes elskede øyne. ” Denne mentale kommentaren gir ikke bare innsikt i Gatsbys motivasjoner, men menneskeliggjør ham også i Nicks øyne.
Karakterisering gjennom interaksjon
Å undersøke hvordan karakterer oppfatter eller samhandler med hverandre gir leserne muligheten til å være enige eller uenige basert på deres resonnement. Nicks følelser av manipulasjon av Daisy skaper en effekt av mistillit, motvilje og emosjonell distansering, mens han bemerker: "I det øyeblikket stemmen hennes brøt av og sluttet å tvinge oppmerksomheten min, min tro, følte jeg den grunnleggende uoppriktigheten i det hun hadde sagt."
Karakterisering gjennom handling
Handlinger taler ofte høyere enn ord, og denne typen karakterisering er svært effektiv. For eksempel er Gatsbys nervøsitet og ønske om å imponere Daisy tydelig når "ved to-tiden ankom et drivhus fra Gatsby's, med utallige beholdere for å inneholde det." Hyperbolen til "drivhuset" understreker den overdrevne innsatsen Gatsby gjør for å imponere, og avslører hans engstelige tilstand.
Karakterisering gjennom utseende
Fysiske beskrivelser kan direkte avsløre en karakters egenskaper, men indirekte karakterisering foreslår egenskaper som leserne kan utlede. Beskrivelsen av Tom i «The Great Gatsby» bruker begge tilnærmingene: «To skinnende arrogante øyne hadde etablert dominans over ansiktet hans og ga ham inntrykk av å alltid lene seg aggressivt fremover.» Denne blandingen av direkte og indirekte karakterisering tegner et levende bilde av Toms personlighet, og understreker hans fysiske dominans og arroganse.
Les også: Hva er kunstavdelingen og hva gjør den?
Hva er de indirekte karakteriseringsteknikkene?
Å oppnå en balanse mellom direkte og indirekte karakterisering er avgjørende skriftlig. Bruk følgende metoder for å skildre karakterene dine på en dyktig måte:
- Vær rett frem først: Gi tidlig informasjon om viktige karaktertrekk. Utfold senere og utdype disse detaljene indirekte.
- La historien utfolde seg: Inkluder indirekte eksempler på karaktertrekk som sømløst passer inn i fortellingen. Unngå tvungne tilbakeblikk og avslør i stedet karakterens personlighet gradvis etter hvert som handlingen utfolder seg.
- Handling og reaksjon: Uavhengig av rolle – skurk, helt eller sekundær karakter – har hver karakter sine egne motivasjoner i hver scene. La leserne utlede sine følelser, tanker og holdninger gjennom sine handlinger og reaksjoner.
- Hensikten med direkte karakterisering: Bruk direkte karakterisering sparsomt for konsise oppsummeringer, påminnelser eller for å forbedre den narrative stemmen. Hold det effektfullt og målrettet.
- Narrativ stemmepåvirkning: Sett inn fortellerens personlighet i historiefortellingen. Enten en aktiv deltaker eller en observatør, la den fortellende stemmen bidra til å karakterisere personasene.
- Effektiv dialog: Utnytt karakterinteraksjoner gjennom dialog som et effektivt middel for å formidle informasjon, inkludert nøkkelpersondetaljer.
Legg igjen en kommentar